Følger søster-råd

I så og si 3 år har jeg bodd alene uten mas og tjas fra foreldre, søsken og i det hele tatt. Jeg har gjort akkurat det jeg vil, så og si, uten irrtierte blikk. Plutselig skulle det bli helt stopp på friheten, jeg skulle flytte hjem og leve i fangeskap. Igjen. Etter en hektisk, kaotisk og jævelig uke med flytting, sto tingene mine strødd overalt hjemme på gården - fordelt på to kjellere, stallen og rommet til broren min. Kult. Fikk høre det en del ganger at jeg hadde alt for mye klær og skrot. "I like to see my money - hangin' in my clauset". Jeg kjente at hodet lå under overflaten og jeg hadde et sugerør å puste med, og det nærmet seg en svømmende and som ville skvette litt med vingen og sugerøret ville da vært fylt med vann. Kvæl. Dø. Huff-da. Karianne ringte meg og ga meg en tale om hvor dum jeg var for at jeg ville bo hjemme, jeg hadde så lite rom osv osv (hun var nesten sur på meg, søt søster). Jeg tok det til meg og tenkte jeg skulle høre på sjefa. I'm movin'. Overtar leilighet i dag, jiho. Takk-være-Kari.